Stil- og kulturhistorie

I stil, kunst- og kulturhistoriens tegn møttes Kulturringens lærlinger på Norsk Folkemuseum en solrik dag. På forhånd var det planlagt en omvisning med hovedfokus på håndverk i forskjellige tidsepoker

Norsk Folkemuseums samlinger viser kulturskatter fra dagliglivet fra 1500-tallet og frem til i dag. Vi skulle få se alt fra gårdstun på landsbygda til byens småhusbebyggelse og leiegårder.

GOL STAVKIRKE

På stien opp til Gol stavkirke kjente vi lukten av tjære fra kirken som opprinnelig er fra 1200-tallet. Vel innenfor tok det litt tid før vårt mørkesyn var på plass, men da kunne vi beskue det flotte håndverket som var gjort ved utskjæringer og staver, som legger grunnlaget for stavkonstruksjonen med bærende staver i hjørnene og frittstående rundt midtrommet. Stavkirken ble flyttet fra Gol rundt 1880, bare 1/3 av orginalmaterialene var inntakt, men sporetter det som manglet fantes i delene og kirken kunne restaureres. Kirkehistoriens svigninger gjennom 700 år gjorde at mye ble forandret på og det kom til – gallerier, vinduer, benker og prekestol.

De høyreiste portalene mot vest og sør har rike utskjæringer med sammenfiltrede drager og plantemotiver. I det svake lyset fra gluggene øverst mot taket skimter man bare såvidt de utskårne hodene øverst på midtrommets staver.  I koret er flere runeinskrifter og bilder risset inn i, bl a Fadervår skrevet på latin. Ristningene synes å være gjort samtidig med byggingen av kirken.

Innslag av luthersk kirkekunst er bevart – veggmaleriene i kor og apsis er fra 1652.

GAMLEBYEN   

Det eldste huset i «Gamlebyen» er bindigsverksbygningen fra Tollbugata 14 i Oslo (egentlig Vaterstrædet i Christiania). Bygningen ble påbegynt på slutten av 1600-tallet og videre utbygd tidlig på 1700-tallet. «Gamlebyen» inneholder også bl.a. Collett- og Cappelengården  Det er flere forstadstadshus i «Gamlebyen» deriblant to hus fra tidlig 1800-tall fra Hammersborg, mens de  fem små husene fra Enerhaugen er fra midten av 1800-tallet.

ENERHAUGEN

Fra midten av forrige århundre ble forholdene på Enerhaugen relativt bedret, men samtidig økte folketallet. I 1880-årene bodde det ca 1800 personer på Enerhaugen, svært mange av dem i små, en-etasjes hus. De fleste husene var bygd av tømmer eller planker. Veggene kunne bli stående uten panel i mange år, men etterhvert fikk husene både ytre og indre panel. Mange hus hadde bare ett rom og kjøkken. Var det flere rom, bodde det som regel en familie på hvert rom mens kjøkkenet var felles. På loftet kunne det være innredet kvistværelse. Det var heller ikke uvanlig å ta inn losjerende. Bebyggelsen på Enerhaugen var i stor grad uforandret fra århundreskiftet og fram til de gamle husene ble revet ca 1960.

STALL FRA HEIMTVEITEN

Bygningsantikvarisk avdeling ved Norsk Folkemuseum er i gang med å oppføre  Stall fra Heimtveiten fra Bykle i Setesdal, noe som vil gjøre Setesdalstunet ved museet komplett. Førstekonservator Terje Planke fortalte oss at stallen skal settes opp slik den en gang stod, med plass for hester og sau og soveplasser i høyet på lemmen, og at restaureringen gir anledning til å arbeide og sette seg inn i den lokale byggeskikken og de tilhørende håndverksteknikkene håndverksteknikker, slik det opprinnelig var.Det blir foretatt en ganske aktiv vraking av gamle stokker. Ved å bruke relevant verktøy fra 1800-tallet, finner de frem til arbeidsprosedyrene ved å hugge til stokkene som skal laftes sammen. Stokkene skal ha samme fasong som de originale stokkene. Ved å studere gamle tømmerstokker og arbeidsteknikker, finner de ut hvordan de tredde tømmeret, hva slags økser de brukte og hvordan de hogg novet og mosefaret. Sporene kan leses ut fra kjente tradisjoner eller ut fra den kunnskapen som finnes om huggeteknikker fra middelalderen.  ØSTRE PORTØstre port ble flyttet til Kong Oscar II`s samling på Folkemuseet etter å ha vært brukt som portal inn til slottsparken under Christianiautstillingen i 1883. Porten ble tegnet av arkitekt Hom Hansen Munthe til Norsk Industri- og kunstutstilling. Tømrer Einar Haugen viste oss rundt og opp i porten og gav oss et innblikk i de gamle restaureringsteknikker som ble brukt for å bevare porten og bringe den tilbake slik den opprinnelig har vært.

MALERMESTER   

«… malerhåndverket er et av de vanskeligste, mest misbrukte og mest misforståtte av alle håndverk. Fordi ‘det er ingen sak å male’. Fordi folk tror de er malere». På Folkemuseet er det  malemester Kristoffer Bjørn-Hansen som tar vare på gamle maleteknikker og restaurerer slik det opprinnelig var.

Malerfaget er kanskje det håndverket som har endret seg mest de siste 150 år. Malerens hverdag, verktøy og arbeidsoppdrag har gjennomgått store forandringer. Mens nesten alle hentet inn en maler for å male hjemmet sitt i 1865 eller i 1920, er det svært få som gjør det samme i dag.

Ingrid Lamark tok oss med på en spennende omvisning og historie fra 1200-tallet og frem til i dag

OBOSGÅRDENLeiegården fra Wessels gate 15 ble revet i mars 1999 og ble i det ytre gjenoppført på Norsk Folkemuseum i 2000-2001. Gården ble byggemeldt i 1865 og bygningen var i tre etasjer, ytterveggene av kalkmurt teglstein i 1½ steins tykkelse, utvendig pusset med kalkpuss og malt med kalkmaling.

Obos-gården har blitt inredet med leiligheter fra de siste 130 årene. Leiligheten «Teak, tv og tenåringer » fra 1965, viser sentrale trender i tiden: Teak som dominerer møbelmoten; TV-en som får sitt gjennombrudd (7000 lisenser i 1960, 400 000 i 1965!) og endrer både hjeminnredning og sosialt liv; og tenåringskulturen som for alvor «tar av».

Avslutningsvis var vi tilbake til de gamle stuene, som også viste maling og dekor brukt på interiør. Husene på museets Numedalstun er fra før Svartedauden rundt 1350.

Kulturringens lærlinger takker Norsk Folkemuseum for en tilrettelagt og inspirerende undervisning om gamle håndverksteknikker og byggeskikk.

Kilder hentet fra http://www.norskfolkemuseum.no

Bilder: Kulturringen/Unni Kjus/www.handverk-design.no